Fra introduksjonen vet vi at det er mange forskjellige klassifiseringer av optiske fibertransceivere, men i faktisk bruk rettes mest oppmerksomhet mot kategoriene som skilles ut av ulike fiberoptiske kontakter: SC-kontakt fiberoptiske transceivere og ST-kontakt fiberoptiske transceivere.
Når du bruker fiberoptiske transceivere for å koble til forskjellige enheter, må du være oppmerksom på de forskjellige portene som brukes.
1. Tilkobling av optiske sender/mottakere til 100BASE-TX-enheter (svitsjer, huber):
Bekreft at lengden på det snoede paret ikke overstiger 100 meter;
Koble den ene enden av det tvunnede paret til RJ-45-porten (Uplink-port) på den optiske transceiveren, og den andre enden til RJ-45-porten (normal port) på 100BASE-TX-enheten (bryter) , hub).
2. Koblingen av den fiberoptiske transceiveren til 100BASE-TX-enheten (nettverkskort):
Bekreft at lengden på det snoede paret ikke overstiger 100 meter;
Koble den ene enden av det tvunnede paret til RJ-45-porten (100BASE-TX-port) på den optiske transceiveren, og den andre enden til RJ-45-porten på nettverkskortet.
3. Koblingen av optisk transceiver til 100BASE-FX:
Pass på at lengden på den optiske fiberen ikke overskrider avstandsområdet som enheten kan gi;
Den ene enden av den optiske fiberen er koblet til SC/ST-kontakten på den fiberoptiske transceiveren, og den andre enden er koblet til SC/ST-kontakten på 100BASE-FX-enheten.
I tillegg er det nødvendig å legge til at mange brukere tror at ved bruk av fiberoptiske transceivere, så lenge lengden på fiberen er innenfor den maksimale avstanden som single-mode fiber eller multi-mode fiber kan støtte, kan den brukes normalt . Faktisk er dette en feil forståelse. Denne forståelsen er bare riktig når de tilkoblede enhetene er full-dupleks-enheter. Når det er halvdupleksenheter, er overføringsavstanden til den optiske fiberen begrenset til en viss grad.