Optiske fibertransceivere, også kjent som fotoelektriske omformere, er Ethernet-overføringsmediekonverteringsenheter som utveksler kortdistanse tvunnet-par elektriske signaler og langdistanse optiske signaler.
Ulike observasjonsvinkler gjør at folk har ulik forståelse av fiberoptiske transceivere, for eksempel enkle 10M, 100M fiberoptiske transceivere, 10/100M adaptive fiberoptiske transceivere og 1000M fiberoptiske transceivere i henhold til overføringshastigheten; Optiske fibertransceivere som arbeider ved det fysiske laget og optiske fibertransceivere som arbeider ved datalinklaget; fra et strukturelt synspunkt er det delt inn i stasjonære (uavhengige) fibertransceivere og rackmonterte fibertransceivere; i henhold til de forskjellige tilgangsfibrene. Det finnes også to typer multi-modus fiberoptiske transceivere og single-mode fiberoptiske transceivere.
I tillegg er det enkeltfiberoptiske fibertransceivere og dual-fiberoptiske fibertransceivere, innebygde optiske fibertransceivere og ekstern strømforsyning optiske fibertransceivere, samt administrerte fiberoptiske transceivere og uadministrerte fiberoptiske transceivere. Optiske fibertransceivere bryter 100-meterbegrensningen for Ethernet-kabler i dataoverføring. Ved å stole på svitsjebrikker med høy ytelse og storkapasitets cacher, kan de oppnå ikke-blokkerende overførings- og svitsjeytelse, og også gi balansert trafikk, isolasjon og konflikt. Feildeteksjon og andre funksjoner sikrer høy sikkerhet og stabilitet under dataoverføring.